|
|
|
 |
|
Steinblokker, furuskog og et utall tjern og sjøer i et småkupert landskap. Femundsmarka er ikke dramatisk og storslagen, men heller mystisk og tilbaketrukket med sin urtidsnatur og ro. Sett i sammenheng med vernede områder på svensk side utgjør Femundsmarka et av de største sammenhengende «villmarksområder» i Sørskandinavia. Hva skjuler seg i den tørre gamle furuskogen, og hvilke andre verdier enn mystikken er det å ta vare på? Geologi og landformer Femundsmarka er et landskap med rolige og avrundede terrengformer og lange, slake linjer. Spor etter den siste istiden gjør seg sterkt gjeldende i landskapsbildet. Isen har lagt igjen et morene dekke av varierende mektighet, og både morenedekket og berggrunnen har tydelige spor etter breenes aktivitet. Enkelte steder skiller morenerygger og eskere seg ut i landskapet og danner rygger av henholdsvis grove steinblokker og løsmasser som ble skjøvet foran breen, og finere grus-, sand- og steinmateriale som, ble avsatt av elvene under breen. Typisk for Femundområde er dessuten steinblokker som ligger «tilfeldig» igjen etter at isen trakk seg tilbake, dødisgroper og strandlinjer etter bredemte sjøer. Strandlinjer er særlig fint utviklet ved Grøvelsjøen. Her er det opprettet et naturreservat spesielt for å ta vare på disse kvartærgeologiske landskapsformene. Rogenmorener er navnet på langstrakte, litt uregelmessige rygger som for en stor del består av blokkrik bunnmorene. De har fått navn etter innsjøen Rogen øst for Femund fordi de er særlig godt utviklet i dette området. Morenene kan være mer enn 1 km lange og opp til 20 meter høye, og en er ikke sikker på hvordan de er blitt dannet. I Femundsmarka finnes det velformede rogenmorener ved Vonsjøen. Berggrunnen i Femundområdet består for en stor del av sparagmitter (sandsteinsarter), der fargen varierer fra grå til rødlig. Sparagmittene er skjøvet inn fra nordvest i nærmest flattliggende lagpakker. I det flate område mellom Elgåhogna og Rønsjøen, og enkelte andre steder, kommer grunnfjell av massiv granitt fram i overflaten. Lokalt finnes det mindre forekomster av rike bergarter som skifer og kalkstein. Vegetasjon Glissen furuskog og et skrint jordsmonn dekket av lav, hovedsakelig arter av reinlav, preger Femundområdet. På fuktigere steder erstattes laven av tyttebær, blåbær og røsslyng. Furuskogen i Femundsmarka har en spesiel utforming sammenliknet med furuskog i Sør-Norge for øvrig. Den samme kraggfuruskog finnes igjen i øst Finnmark. Krokete, tørre og tette i stammen klorer trærne seg fast mellom lavdekte steinblokker. Dette er ikke en rik naturtype. Enkelte sjeldne plantearter er likevel avhengige av slike områder - store og skjermet for menneskelig aktivitet i størst mulig grad. En slik art er ulvelaven. I Femundsmarka har denne arten en av sine viktigste forekomster i landet. Stammer av døde og tørre furutrær er viktige vokseplasser, og laven er derfor avhengig av at skogen får stå i fred og inngå i et naturlig kretsløp. Ulvelav står på lista over truede eller sårbare arter i alle de nordiske landene, og den er helt utryddet i Finland. Den største trusselsen for ulvelaven er trolig moderne skogbruk og dessuten samling av brennved. Dyreliv Bevadng av store arealer med «urørt natur» er viktig for mange sjeldne eller sårbare pattedyr- og fuglearter. Alle de fire store rovdyra - bjørn, ulv, jerv og gaupe har blitt observert i eller ved nasjonalparken og de omkringliggende verneområdene. Jerv finnes i en fast liten bestand, mens gaupe og bjørn har hovedtilhold på svensk side. Ulv er observert flere steder i utkanten av området. Mange furustamrner har reirhull etter tretåspeiten, og i barksprekker gjemmer lavskrika unna bær og sopp om høsten. Den eldre furuskogen er dessuten viktig for arter som lappmeis og haukugle. Av rovfugler hekker kongeørn, jaktfalk, fiskeørn, hønsehauk og sannsynligvis hubro innenfor området. Femundsmarka er viktig beiteområde for elg, og traktene hører med til Norges sørligste reinbeitedistrikt. De siste åra har området hatt en fast bestand av moskus. Fem dyr vandret inn fra Dovre samme år som nasjonalparken ble opprettet (1971), og bestanden teller i dag ca. 20 dyr. En rekke karakterarter for området er knyttet til vann og vassdrags bl.a. lommer, fiskespisende ender, fiskeørn og oter. Bever har også etablert seg i området. Stort vannareal og mange våtmarksområder gjør Femundsmarka til et viktig hekkeområde for våtmarksfugl. Vann og vassdrag vann og vassdrag utgjør mer enn 10% av totalarealet i Femundsmarka nasjonalpark. Femundsmarka ligger på vannskillet mellom to store vassdrag Femundvassdraget og Østre Dalelven i Sverige. To store elver, Mugga og Røa renner gjennom nasjonalparkområdet og vestover mot Femunden. Det mest særegne vassdragsområdet innenfor nasjonalparken er traktene omkring Øvre Røa, Styggsjøene og Revsjøen. Her finner vi et spesielt landskap bestående av moreneryyger med et utall sjøer i forsenkningene. Den gjennomgående fattige berggrunnen setter sitt preg på næringsforholdene. Ingen av sjøene i Femundsmarka kan regnes som næringsrike (eutrofe). Så godt som alle vann over en viss størrelse er næringsfattige, men oksigenrike (oligotrofe). Spesielt for Femundsmarka er den store andelen av pattedyr og fugl som er knyttet til vassdragene, og som er avhengig av tilgangen på fisk. Femundtraktene er dessuten et interessant område med hensyn til innvandringshistorie for fisk. Områdene nord for Femund hadde opprinnelig bare arter som innvandret vestfra, dvs. ørret og røye. Vassdragene østover og sørover er preget av østlig innvandring. I tillegg til ørret og røye fikk en her harr, sik, abbor, gjedde og lake. Fiskebestandene i Femundtraktene har gitt grunnlag for næringsveier knyttet til fiske, og har hatt stor betydning for bosettingen i området. Femundvassdraget - et vernet vassdrag Femundvassdraget ble opprinnelig kalt «Storskogfloden». Vassdraget er det nest største i Hedmark og omfatter også deler av Sør-Trøndelag og store områder i Sverige. Femundvassdragets nedbørfelt i Norge utgjør ca. 5200m². Verneplanarbeidet for vassdrag ble satt i gang fordi en ønsket å sikre at en del av de mest verdifulle vassdragene forble uberørt av kraftutbyggingen som tok til pa slutten av 1950-tallet. På grunn av Femundvassdragets spesielt store naturvitenskapelige, historiske og friluftsmessige verdier, ble det vernet gjennom Stortingsvedtak i 1973 som en del av Verneplan I. En ville styrke interessen for Femundvassdraget, og dessuten legge til rette for en mer aktiv bruk av naturresursene omkring vassdraget innenfor rammer satt av hensyn til naturmiljøet. Områdevern Forskjellen mellom de ulike formene for områdevern går i korthet ut på hva som er formålet med vernet og hvilke inngrep som kan tillates. En nasjonalpark er et større område som har spesielle kvaliteter. Den utgjør et naturområde som er urørt eller i det vesentlige urørt, egenartet eller vakkert. Nasjonalparkene skal representere mangfoldet i norsk natur. Hele miljøet skal vernes mot forstyrrelse, utbygging, forurensninger og andre inngrep. I utgangspunktet skal området som vernes som nasjonalpark eies av statenten, men privat eiendom kan inngå. Den mildeste formen for områdevem finner en i landskapsvernområdene der en søker å ta vare på landskapets «art eller karakter», altså landskapsbildet. Eksisterende tradisjonell virksomhet som jordbruk og skogbruk kan i stor grad fortsette som før. Ofte er det ønskelig å opprettholde en viss grad av skjøtsel som grasslått og beiting, mens tiltak som vill endre landskapets karakter er forbudt. Naturreservat er den strengeste verneformen, og fredningen er knyttet til naturfaglige forhold. Det er altså ikke nok at området er «pent». Det må utgjøre en spesiell natuype av særlig vitenskapelig eller pedagogisk betydning. Flertallet av reservatene har til formål å verne «urørte» områder av bestemmte naturtyper: edellauvskog, barskog, myr, våtmark, fuglefjell osv. Kjerneområde for bjørn Område er en del av kjemeomådet for bjørn i Hedmark. Formålet med opprettelsen av kjerneområdene er å sikre levedyktige bestander avde store rovdyra i Norge. Dette har vi forpliktet oss til avtaler som Bernkonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold. Ikjerneområdene for rodyr skal artene gis, strengt vern for å ha gode muligheter til å overleve og formere seg Konflikter i forhold til husdyr o skal først og fremst løses gjennom forebyggende tiltak framfor å felle dyr som gør skade. Bjørn som befinner seg i Sør-Norge i dag tilhører en felles skanavisk bestand. Bestanden er voksende, men så langt har en ikke hatt fast tilhold av ynglende binner i Hedmark. De bjørnene som har blitt observert, har stort sett vært hannbjørner som forflytter seg over store områder. Antallet individer i Norge varierer med bjørnenes vandringer i grenseområdene, men ligger et sted mellom 26-55 dyr. Fakta Om lag 6.4% av Norges landareal er i dag vernet, fordelt på nasjonalparker (4.3%), landskapsvernområder (1.4%) og naturreservater, biotopfredninger og natur- og kulturminner (til sammen ca 0.7%). Femundsmarka nasjonalpark er en av fastlands-Norges 18 nasjonalparker. Den ligger innenfor Sør-Trøndelag og Hedmark fylker, i henholdsvis Røros og Engerdal kommuner. Kombinasjonen av blokkmark, den skrinne furuskogen og alle sjøene gir Femundsmarka et spesielt preg som savner sitt sidestykke i Europa. Av de vernede arealene ligger ca. 32% under skoggrensa i den boreale regionen. Av arealene over skoggrensa ligger mellom 60 og 70% i den lavalpine sonen. Området mellom nasjonalparkens vestgrense og Fermund er vernet som landskapsvemområde. Også på svensk side grenser nasjonalparken til et stort sammenhengende verneområde bestående av Rogen naturreservat, Långfjället naturreservat og Töfsingdalen nasjonalpark. Litt sør for Femundsmarka nasjonalpark, inn mot svenskegrensa, ligger en annen av våre nasjonalparker, Gutulia, som ble opprettet i 1968. Den er 19 km² og ble fredet på grunn av sin storvokste urskog. Statens naturoppsyn
Kontakt:
|
|
